Eit dikt av Bjørnar Sømoen, frå diktsamlinga "Ved grinda" 1983
DIALEKTA
Seinhaustes -
skretta mine etter væga.
Utlamper langt borte
glitrer som låge stjerner.
Haustpleidde jorder
er grovflætte
reip i månljuset
Uta ein lyd reinner
ælva mot havet.
Eitt attglæmt badehankle
ligger stivfrøsin i
rimkvitt gras.
Jo, je er hemme att nå.
Hører det på suset
i grantrea.
Kjinner det på vertrækken
over sletta....
Og dein hæftige
glea der je svinger
inn på garn....
Fær bak grindslee
står dialekta
å bære veinter
på å bli brukt.
Nyeste kommentarer